Cecilie Marie

Av og til sier folk til meg: "Opp med humøret - det var "bare en hest"". De forstår ikke den reisen jeg har gått i gjennom, de timer jeg har brukt, og de penger som har vært involvert i "bare en hest".

Noen av mine stolteste øyeblikk har vært med "bare en hest". Mange timer har gått hvor mitt eneste selskap var "bare en hest". Noen av mine sørgeligste øyeblikk har vært som følge av "bare en hest", og de dager i mørket når jeg har grått, har "bare en hest" alltid vært ved min side.

"Bare en hest" gav meg trøst til å overvinne de dager som da måtte komme. Hvis du syns at det var "bare en hest" vil du kanskje forstå setninger som "bare en venn", "bare en soloppgang" eller "bare et løfte".

"Bare en hest" gav meg et fantastisk vennskap, tillit og ubegrenset glede. "Bare en hest" gav meg den medfølelse og tålmodighet jeg hadde bruk for, for å bli ett bedre menneske. På grunn av "bare en hest" kan jeg finne på å stå opp tidlig, gå en lang tur og se med reist hode inn i fremtiden.

Så for meg var det ikke "bare en hest", men noe som gav meg håp og drømmer om fremtiden og glade minner fra fortiden.

"Bare en hest" frembrakte det beste i meg og fikk mine tanker vekk fra meg selv og dagens bekymringer. Jeg håper at folk en dag kan forstå at det ikke var "bare en hest", men noe som gjorde meg glad og holdt (og holder) meg og menneskeheten fra å være "bare et menneske"

Jeg må takke for to fantastiske fine år med "bare en hest". To år som jeg aldri vil glemme og som gjorde dagene mine mer verdt å leve for! For det var "bare en hest" som klarte og få meg til og smile på mine verste dager, "bare en hest" jeg tenker på og som jeg aldri skulle ønske forlot oss. Men skjebnen ville noe annet og det kan man ikke gjøre noe med.

Og "bare en hest" for meg er Daisy. Min vakre og store stjerne som jeg alltid så opp til, og som jeg alltid vil fortsette og se opp til. Smertene hun hadde tok overhånd og det beste var at hun fikk slippe. Det var tungt, men jeg gav aldri opp håpet om at hun en dag skulle bli frisk. Døden hennes kom som et sjokk og jeg var ikke forberedt på det. Og for meg vil hun aldri være "bare en hest", hun vil være den beste og mest elskbare hesten man kan finne. Hvil i fred!

- Cecilie Marie Sælid

Akkurat nå ligger jeg i senga og slapper av med Ghost Whisperer. Kom hjem fra skolen for en halvtime siden og jeg er sykt trøtt. Vi har hatt sånn fagdag på skolen i dag hvor vi har fått vite litt mer om de forskjellige programfagene. Jeg har klart å bestemme meg for at jeg skal gå matematikk R1, kjemi og biologi. Det siste faget mitt blir nok trykk og foto.

Sminkeløs på bildet, men vi snakkes.

- Cecilie

Hei! Forrige gang jeg blogget var i fjor. Haha, når jeg skriver det virker det som en evighet siden. Vel, jeg kan vel si at juleferien min rett og slett var fantastisk. Jeg var i Toten i romjulen til over nyttår hos min kjære bestevenninne, Madeleine. Veldig kos å se igjen alle bekjente, venner og så klart kjæresten min. Jeg har vært mye i stallen hos både Rosa og Marcell siden sist. Jeg har også så heldig at jeg har blitt eier av en iPhone 4S. Elsker den! Skolen går vel bra, men jeg skulle ønske at jeg kunne slippe å ha fransk. Fransklæreren hater meg, men sånn går det når han alltid skal kverulere mot meg og resten av klassen. Og i tillegg til det så kan jeg ikke en dritt fransk. Jeg ligger på en 2'er, hehe. Jeg har også vært syk siden sist jeg kom hjem fra Toten. Vært veldig forskjøla og hatt feber. Heldigvis er jeg nesten frisk igjen, men er fortsatt forskjøla da. Jeg hater det.

Godt nyttår forresten! Bedre sent enn aldri, er det ikke?

Akkurat nå chiller jeg med musikk og tenkte jeg snart skulle sette på Ghost Whisperer. Har blitt helt avhengig av å se på det. Det er sykt spennende! Løv it! Neste helg kommer Madeleine til meg og da skal vi finne på mye tull og fanteri. Nei da, tuller bare. Jeg har også tenkt til å starte med å spille gitar igjen. Jeg sluttet da Marthe lånte den en gang i sommer fordi jeg ikke har klart å stemme den igjen. Jeg har bare gitt opp hver gang jeg har prøvd. Jeg er ikke flink til å spille gitar, men jeg lærer.

Jeg skal også hilse fra Princess som ligger ved siden av meg innpakket i et teppe.

Nå må jeg gå å hente papir, for nå startet jeg brått å blø neseblod... Vi prekæs!
- Ceccern

Kos dere!

Hver onsdag tar jeg turen min til Marit's rideskole for å tilbringe tiden min med Marcell. Og hver onsdag er aldri lik. Jeg setter tilliten på prøve hver eneste onsdag. Jeg tar sjanser bare for at Marcell skal kunne vite at han kan stole på meg og for at vi skal få et bedre bånd. Så langt har det gått veldig bra! Jeg har begynt å småtrave litt med han på tur, og det går kjempe bra! Men jeg må fortsatt jobbe mye med å få han til å skjønne at små steiner, trær osv ikke er skummelt. Neste steg er å trave/galoppere med han i sandgropa. Gleder meg! Flink har han også blitt med bena sine, men er mye igjen. Han løfter de bare litt mer nå, enn det han gjorde før.

Rosa viser også stor fremgang! Jeg kan ri med henne rund Hafslundparken uten at hun skal tulle. Før bare stoppet hun, snudde og begynte å løpe hjem, steila og bukket. Men det tullet har hun nesten sluttet med, og det er kjempe bra!

- Cecilie Marie

Jeg merker virkelig at jeg har kommet tilbake til hverdagen og treningen! Jeg har kommet godt i gang med skoleåret, og jeg har så mye å gjøre. Ser fram mot høstferien for å si det sånn! Og håper på at mopedlappen og en scooter snart er i boks! På trening merker jeg at jeg virkelig må jobbe hardt for å få til det jeg vil, og får man til det man vil blir man glad og roser hesten mye. Om man roser en hest som ellers er litt spretten av seg, kan det fort ende med at hesten blir litt ivrig og kan komme med et bukkesprang, hehe. Jeg falt av Marcell for første gang på 2 år forrige onsdag. Ups (?) Heldigvis gikk det bra, denne gangen!

Bildet er fra stevnet på rideskolen som var i våres.

- Cecilie

Det hadde vært veldig koselig om dere kunne stemt på meg og Daisy i Hööks fotokonkurranse på facebook. Hadde satt pris på det. For å stemme på meg og Daisy trykk her.

- Cecilie Marie

Ja, for det har seg nemlig sånn at Marcell aldri har gjennomført terrengløypa på Marit's eller har kunnet ri på tur alene. Og det av den grunnen til at han kan finne på mye sprell som å kaste deg av. Det er mange som har prøvd å ta med han ut i terrenget, men alle har falt av på første hinder. Men nå skal jeg fortelle dere en liten ting som jeg og Marcell gjorde her om dagen.

Jeg tok med meg Marcell ut på den sørpete utebanen og trente litt dressur med han. Da jeg var fornøyd bestemte jeg meg for å ta med meg han på en litt lenger skrittetur i skogen, bare for å se om han virkelig er sånn som tuller og bukker når han blir ridd på tur alene. Men det eneste han gjorde var å prøve å snu i førsten, helt til jeg hoppet av og leide han et lite stykke og sa at "dette skal vi klare sammen". Jeg steg på igjen, og litt etter litt slapp jeg mer og mer ut på tøylene, helt til jeg ikke hadde mer igjen å slippe ut på. Vel hjemme på Marit's rideskole kom jeg og Marcell med lange tøyler og med spisse ører som beviste at Marcell virkelig likte det å ri på tur og ha en rytter han kan stole på til en hver tid. En rytter som virkelig bryr seg om han.

Jeg hadde nettopp gitt Marcell verdens største klem, for at han hadde vært så utrolig flink og for at jeg er så utrolig glad i han!

Følelsen av at jeg virkelig kan stole på Marcell uten at han kan hive meg av blir bare større og større. Jeg kan ikke beskrive den følelsen en gang, men den betyr så fantastisk mye for meg. Det å vite at jeg kan ri på tur med Marcell uten at han skal finne på noe sprell gjør meg så utrolig glad. Vennskapet til meg og Marcell er virkelig noe som betyr veldig mye for meg.

Så over til overskriften! Til sommeren 2012 skal jeg klare å ta med meg Marcell ut i terrengløypa, uten å falle av! Dette er min store drøm for tiden, det å kunne ta med seg en hest som noen ganger tror han er en liten drittunge fortsatt, ut i den store skogen og hoppe hinder er noe jeg virkelig vil! Jeg krysser fingrene for at jeg og han skal klare å gjennomføre det sammen.

- Cecilie Marie

I går var jeg bare på skolen i 20 minutter før jeg dro hjem igjen. Hadde bare sånn elevsamtale da. Senere på dagen hadde jeg ridetime på Marit's rideskole, og jeg red Marcell. Han var super flink og gjorde som jeg ba han om. Men jo, jeg skrev jo på et annet innlegg at jeg skulle spørre Marit om å få Marcell på fôr. Og vet dere? JEG FIKK LOV! Så fra og med neste onsdag skal jeg begynne å ha han. Altså onsdag hver uke. Jeg kan også ha han i de helgene det ikke er weekendkurs også. Så gleder meg kjempe masse til å starte opp med han på fôr! Og fra og med neste mandag, ikke nå til mandag, så skal jeg begynne å ha Rosa. Gleder meg kjempe mye til å virkelig få hverdagen ordentlig på plass. Ellers har skoledagen i dag vært kjempe bra! Startet sent og sluttet tidlig. Har fått skolebøkene og skolepcen i dag også.

Jeg har forresten eid Princess Bambi i 3 år og 8 måneder i dag!

- Cecilie Marie

Tiden er inne for at hestene skal hjem fra beitet og hverdagen har kommet tilbake. Men det er en ting som mangler... det er Daisy. Hun skal ikke nå hjem fra beitet sammen med Rosa, nå er det bare Rosa. Rosa skal hjem til Hafslund Hovedgård, og det har nå gått 2 måneder siden Daisy ble avlivet. Og snart starter tiden da jeg skal begynne å dra til Hafslund igjen, den stallen Daisy var på. Jeg kommer nok til å glemme meg bort, glemme at hun ikke er her lenger. Kommer nok til å se etter henne i paddocken ute, og brått komme på at hun ikke er der lenger. Jeg savner min vakre, store, gode, varme, kjære Daisy som alltid kom bort til meg da jeg kom inn i paddocken. Savnet etter henne er så stort, og jeg lurer på hvordan hverdagen uten henne vil bli når jeg brått skal ha en liten flekkete ponnisak, i stedet for den store hesten Daisy var.

Daisy og Rosa

Tiden etter hun ble avlivet var veldig tøff, spesielt den uka etter da jeg skulle på rideleir på Marit's. For jeg ville ikke i det hele tatt på rideleir. De to første dagene var helt jævlige om jeg kan få lov til å si det på den måten. Jeg klarte virkelig ikke å tenke på andre ting enn Daisy, og savnet etter henne var så sykt stort at det ikke går ann å beskrive det en gang. Heldigvis fikk jeg Marcell på rideleir, og hvis jeg trengte noen å "snakke" med kunne jeg bare dra til han. Mange vil nok si at de ikke skjønner hva jeg mener med "snakke", men man kommuniserer liksom på en annen måte med en hest. Hesten forstår følelsene dine veldig lett, og derfor var Marcell den beste jeg kunne snakke med da siden jeg stoler på han, og han stoler på meg. Takket være han, Madeleine og Amalie klarte jeg å komme meg på beina og slutte å tenke så mye på Daisy og rideleiren ble veldig vellykket takket være de!

Jeg stiller fortsatt det samme spørsmålet til meg selv om og om igjen; "Hvordan vil hverdagen uten Daisy bli?" Jeg har bestemt meg for at jeg vil ta en dag om gangen, spesielt stalldagene da jeg er på Hafslund. Tankene bare svirrer rundt i hodet. Jeg har så mange spørsmål, som jeg virkelig skulle ønske jeg hadde fått svar på. Men både jeg og eieren vet at Daisy har det bra nå, og jeg er sikker på at hun er her og passer på oss selv om vi ikke kan se henne. Alle minnene som vi har skapt kan jeg sitte å tenke på i timesvis om jeg vil. De er så fantastiske og så herlige! Men fortsatt skulle det vært flere minner som jeg og Daisy skulle ha skapt sammen. Hun var bare 18 år ...

Så vakker Daisy var!

Samtidig som jeg savner Daisy, begynner jeg å vende meg til det at Daisy ikke er her lenger og at jeg bare lever en gang. Livet går videre og man kan ikke la drømmene stoppe deg selv om du mister noen som betyr så sykt mye for deg. Selv om livet går videre vil jeg alltid ha Daisy med meg i hjertet og tankene mine. Hun var og vil alltid være høyt elsket av både meg og eieren.

Hvil i fred Daisy! <3

- Cecilie Marie